Cayman Islands – vår vei inn til Cuba

Det var ikke vår opprinnelige plan å besøke The Cayman Islands, mer spesifikt Grand Cayman, men etter mye søking viste det seg at Grand Cayman var korteste og enkleste vei til Cuba. Et alternativ var bl.a. Panama City, men de som kjenner kartet over Mellom-Amerika vet at det er en laaaang omvei… Nå skulle ikke turen fra Jamaica til Grand Cayman bli så kort som vi hadde håpt. Direkteflyet vi hadde tenkt å ta var plutselig fullbooket, så vi måtte da fly via Miami. Med det ukristelige avgangstidspunktet 07:00, samt hele opplegget til onkel Sam, med henting av bagasje i Miami, nye sikkerhetssjekker, nytt imigrasjonskort å fylle ut og nye spørsmål hvorfor ditt og hvorfor datt, var det en småtrøtt og lettere irritert gjeng som satt seg på flyet. Det er bare trist at vi må igjennom hele sikkerhetsløpet til onkel SAM når vi bare er i transit og skal rett videre. I tillegg fikk Bjørn “SSSS” trykket på sin billett, så da bar det rett til “Special Security Screening” med ham mens jeg og Lars kruset videre.

Cayman Island tilhører det britisk samveldet, men der stopper nesten alle likehtene også. Cayman Islands er så amerikansk man kan få det og betaling går i US Dollars. Øya har ca 55.000 innbyggere og resten er turister, hvor ca 80% er amerikanere. Her finner man den berømte “Seven Mile Beach” hvor resortene ligger tett i tett, og Cayman Island er også kjent som et skatteparadis for mange. Bl.a. ligger “THe Ugland House” her på Grand Cayman og skal visstnok være adresse for 18.000 selskaper. Barak Obama sa visstnok i 2009 at “Enten så må Ugland House være verdens største kontorbygning, ellers så er det verdens største skattesvindel”. Det får være opp til andre å avgjøre. Det er nok mange som kun har dette som postkasse-adresse og/eller deler på kontorer/advokater osv.. Vi snakker nok skatteplanlegging, eller undragelse..

Vi har også “ofret” en dag av “standardkvoten”, dvs tre overnattinger som gir oss to fulle dager + reisedager i hvert land. Dette for å få en ekstra dag på Cuba. Skal vise seg å være lurt, da det ikke er allverdens å gjøre/se på Grand Cayman. Siden Grand Cayman er veldig tilrettelagt for “de rike” er det lite hostels å oppdrive på øya.  Vi ender derfor med å ta inn på en Westin Resort som ligger mist i smørøyet på Seven Mile Beach. US$450 for et rom og to netter. Og det var med såkalt “top secret hotel” bestilling på hotwire.com. Konseptet er at man vet hvilket område man får hotell i, og at det er av en viss karakter, i vårt tilfelle 4-stjerners eller bedre, og prisen. Når bestillingen er fullført avsløres hotellet. Slik kan hotellkjedene selge ut overskuddskapasitet uten at man starter en priskrig med de andre resortene.

Bjørn prøver hardt å overbevise oss om at luftmadrass bare er sååååå bra å sove på :-p

Utrolig nok var det ikke mulig å få et rom med 3 separate senger, og siden ingen vil dele en seng måtte vi få inn en ekstra seng. Trodde vi. Ekstra seng var ikke mulig, men de kunne gi oss en luftmadrass!!. Utrolig, men sant. Stein-saks-papir mellom meg og Bjørn gikk i min favør og Bjørn måtte sove på luftmadrass. Lars hadde allerede tapt første runde i Antigua og var derfor fritatt fram til alle har hatt sin runde med dårligst sengealternativ. Utrolig nok var det heller ikke gratis internett her. US$12 for 24 timer, og det er PER ENHET! Frokost var heller ikke inkludert.

Stranda på Westin er en del av Seven Mile Beach og den var det ikke mye å klage på. Nydelig hvit sand, deilig varmt i havet og eget hotellbasseng med bar som man kunne svømme bort til og sitte i poolen og bestille/drikke/spise. Smådyre drinker, som så mye annet i Grand Cayman, men er man på ferie så er man på ferie. Utrolig nok fikk vi utdelt håndle til strand/poolen gratis, men med risiko å måtte betale US$25 dersom vi mistet “lånekortet”.

Oppsummert: Westin Resort, terningkast EN!

Så lite inkludert for så mye man betaler. Det fortjener rett og slett ingen heder.

How the hell are you?

Med en mindre dag til rådighet for å utforske øya, tok vi en ‘all-in-on’ løsning. Guidet busstur rundt forbi på øya. Og starten gikk rett til helvete. Bokstavlig talt. Litt nord på øya er det et sted som heter ‘Hell’ og her er det et eldre ektepar som driver en kombinert souvernibutikk/postkontor. Det minnet meg også på at vi nordmenn også har et sted som heter Hell, som mange engelskmenn finner morsomt, akkurat som her.

- How the hell are you
- I have to get the hell out of here

Dette er noen av frasene de lirer av seg når turistene kommer innom.

Den onde

Den gode

Fra ‘Helvete’ går turen videre til en skilpaddefarm. Når Columbus oppdaget Cayman Island i 1503 gav ham øyene navnet ‘Las Tortugas’ etter alle skilpaddene de så her. På denne tiden var skilpadder noe man ofte jaktet på da det var god mat som kunne leve lenge på båtene og dermed gi ferskt kjøtt til mannskapet. Dette har medført at skilpaddene en stund var utryddingstruet, men i senere tid har man gjort mottiltak, bl.a. med denne skilpaddefarmen hvor man avler opp og slipper dem ut i det fri. Men skilpadder er fortsatt kilde til mat i dag, og da vi fikk mulighet til å smake kunne jeg ikke la være. Jeg prøvde en skilpaddeburger mens Bjørn prøvde skilpaddebiff. Det smakte ikke galt, men kan ikke måle seg med en skikkelig biff, langt derifra en Kobebiff. På skilpaddefarmen fikk vi også holde og ta på store og små skilpadder, mens de aller største 100-300kg av naturlige årsaker ikke var mulig å holde på.

Nabohuset til skilpaddefarmen var Tortuga Rum Cake Factory. Fabrikk og fabrikk fru blom, så mer ut som et vanlig utsalg for turister. Ikke så mye å skryte av men vi fikk ihvertfall smakt på flere forskjellige rum cakes. Søtt og godt.

Deretter gikk turen til andre siden av øya, til Queen Elisabeth II Botanical Garden. Tror ikke det var noe høydepunkt for noen av oss. Ingen av oss har vel egentlig særlig til grønne fingre, og et tre kan bare bli så som så interesant, det samme med blomster. Heldigvis var det også noen iguaner her, noe følgende skilt gav oss en indikasjon på:

Her så vi også samme fenomen på trær som vi så i Vietnam. Trær og palmer hadde metallplater surret rundt stammen slik at, i dette tilfellet, iguaner ikke skal klatre opp og spise all frukten. Platene er for lange og glatte til at en iguana får feste til å klatre.

Iguana

Siste stopp på vei tilbake var Pedro Castle, eller Pedro St. James (http://en.wikipedia.org/wiki/Pedro_St._James_Castle) som det egentlig heter. Dette er den eldste eksisterende bygningen på Cayman Islands, lokalisert på sørkysten. Huset ble bygget i 1780 som hjem til engelskmannen William Eden. I 1831 fungerte det som samlingssted for den første valgte parlamentet for Cayman Islands. Bygningen har siden blitt kjent som fødestedet for demokratiet på Cayman Islands, slik Eidsvoll var for Norge i sin tid. Fire år senere, 1835, ble loven om avskaffelse av slaveriet opplest her. Når turismen begynte å blomstre på 1900-tallet så en tidligere amerikansk pilot sitt snitt til å kjøpe opp Pedro St. James og rev ned øverste etasje og bygde taket om til et borg og annonserte borgen som en ekte sjørøverborg til turister. Etter at han døde tragisk i en flyulykke kjøpte Cayman Island eiendommen, og fra å ligge i full ruin på 1970-tallet har de nå brukt over US$6mill på å restaurere bygningen og området rundt. Som en interesant kuriositet kan jeg også nevne at syvende generasjon oldebarn av William Eden i dag er guide på området og han som viste oss rundt.

Pedro St. James

Pedro St. James kan absolutt anbefales å besøke om man noen gang er på Grand Cayman og får enn innføring i Cayman Islands historie.

Desverre var det satt revelje ekstra tidlig neste dag, da vi hadde booket oss inn på ubåttur kl 08:30. Her var det om å gjøre å få presset mest mulig inn på minst mulig tid, og dette passet akkurat inn i skjema før vi må komme oss til flyplassen. Dykket var så som så. Det var ikke så mye jeg ikke har sett før, og alt virket veldig strømlinjeformet og etter manus der ubåten med sitteplasser til ca 40 dykket ned til ca 105 fot (32m). Hukket av og been there done that.

Atlantis Submarine

Innsiden av sardinboksen...

Neste stopp er Cuba. Vi gleder oss stort og forventingene til alle kontrastene vi har sett på film og lest om er høye. Cayman Islands derimot, er noe jeg ikke ser behov for å besøke igjen med det første. Mye av øya er tilbakelagt og prisene er høye.