Cayman Island tilhører det britisk samveldet, men der stopper nesten alle likehtene også. Cayman Islands er så amerikansk man kan få det og betaling går i US Dollars. Øya har ca 55.000 innbyggere og resten er turister, hvor ca 80% er amerikanere. Her finner man den berømte “Seven Mile Beach” hvor resortene ligger tett i tett, og Cayman Island er også kjent som et skatteparadis for mange. Bl.a. ligger “THe Ugland House” her på Grand Cayman og skal visstnok være adresse for 18.000 selskaper. Barak Obama sa visstnok i 2009 at “Enten så må Ugland House være verdens største kontorbygning, ellers så er det verdens største skattesvindel”. Det får være opp til andre å avgjøre. Det er nok mange som kun har dette som postkasse-adresse og/eller deler på kontorer/advokater osv.. Vi snakker nok skatteplanlegging, eller undragelse..

Vi har også “ofret” en dag av “standardkvoten”, dvs tre overnattinger som gir oss to fulle dager + reisedager i hvert land. Dette for å få en ekstra dag på Cuba. Skal vise seg å være lurt, da det ikke er allverdens å gjøre/se på Grand Cayman. Siden Grand Cayman er veldig tilrettelagt for “de rike” er det lite hostels å oppdrive på øya.  Vi ender derfor med å ta inn på en Westin Resort som ligger mist i smørøyet på Seven Mile Beach. US$450 for et rom og to netter. Og det var med såkalt “top secret hotel” bestilling på hotwire.com. Konseptet er at man vet hvilket område man får hotell i, og at det er av en viss karakter, i vårt tilfelle 4-stjerners eller bedre, og prisen. Når bestillingen er fullført avsløres hotellet. Slik kan hotellkjedene selge ut overskuddskapasitet uten at man starter en priskrig med de andre resortene.

Bjørn prøver hardt å overbevise oss om at luftmadrass bare er sååååå bra å sove på :-p

Utrolig nok var det ikke mulig å få et rom med 3 separate senger, og siden ingen vil dele en seng måtte vi få inn en ekstra seng. Trodde vi. Ekstra seng var ikke mulig, men de kunne gi oss en luftmadrass!!. Utrolig, men sant. Stein-saks-papir mellom meg og Bjørn gikk i min favør og Bjørn måtte sove på luftmadrass. Lars hadde allerede tapt første runde i Antigua og var derfor fritatt fram til alle har hatt sin runde med dårligst sengealternativ. Utrolig nok var det heller ikke gratis internett her. US$12 for 24 timer, og det er PER ENHET! Frokost var heller ikke inkludert.

Stranda på Westin er en del av Seven Mile Beach og den var det ikke mye å klage på. Nydelig hvit sand, deilig varmt i havet og eget hotellbasseng med bar som man kunne svømme bort til og sitte i poolen og bestille/drikke/spise. Smådyre drinker, som så mye annet i Grand Cayman, men er man på ferie så er man på ferie. Utrolig nok fikk vi utdelt håndle til strand/poolen gratis, men med risiko å måtte betale US$25 dersom vi mistet “lånekortet”.

Oppsummert: Westin Resort, terningkast EN!

Så lite inkludert for så mye man betaler. Det fortjener rett og slett ingen heder.

How the hell are you?

Med en mindre dag til rådighet for å utforske øya, tok vi en ‘all-in-on’ løsning. Guidet busstur rundt forbi på øya. Og starten gikk rett til helvete. Bokstavlig talt. Litt nord på øya er det et sted som heter ‘Hell’ og her er det et eldre ektepar som driver en kombinert souvernibutikk/postkontor. Det minnet meg også på at vi nordmenn også har et sted som heter Hell, som mange engelskmenn finner morsomt, akkurat som her.

- How the hell are you
- I have to get the hell out of here

Dette er noen av frasene de lirer av seg når turistene kommer innom.

Den onde

Den gode

Fra ‘Helvete’ går turen videre til en skilpaddefarm. Når Columbus oppdaget Cayman Island i 1503 gav ham øyene navnet ‘Las Tortugas’ etter alle skilpaddene de så her. På denne tiden var skilpadder noe man ofte jaktet på da det var god mat som kunne leve lenge på båtene og dermed gi ferskt kjøtt til mannskapet. Dette har medført at skilpaddene en stund var utryddingstruet, men i senere tid har man gjort mottiltak, bl.a. med denne skilpaddefarmen hvor man avler opp og slipper dem ut i det fri. Men skilpadder er fortsatt kilde til mat i dag, og da vi fikk mulighet til å smake kunne jeg ikke la være. Jeg prøvde en skilpaddeburger mens Bjørn prøvde skilpaddebiff. Det smakte ikke galt, men kan ikke måle seg med en skikkelig biff, langt derifra en Kobebiff. På skilpaddefarmen fikk vi også holde og ta på store og små skilpadder, mens de aller største 100-300kg av naturlige årsaker ikke var mulig å holde på.

Nabohuset til skilpaddefarmen var Tortuga Rum Cake Factory. Fabrikk og fabrikk fru blom, så mer ut som et vanlig utsalg for turister. Ikke så mye å skryte av men vi fikk ihvertfall smakt på flere forskjellige rum cakes. Søtt og godt.

Deretter gikk turen til andre siden av øya, til Queen Elisabeth II Botanical Garden. Tror ikke det var noe høydepunkt for noen av oss. Ingen av oss har vel egentlig særlig til grønne fingre, og et tre kan bare bli så som så interesant, det samme med blomster. Heldigvis var det også noen iguaner her, noe følgende skilt gav oss en indikasjon på:

Her så vi også samme fenomen på trær som vi så i Vietnam. Trær og palmer hadde metallplater surret rundt stammen slik at, i dette tilfellet, iguaner ikke skal klatre opp og spise all frukten. Platene er for lange og glatte til at en iguana får feste til å klatre.

Iguana

Siste stopp på vei tilbake var Pedro Castle, eller Pedro St. James (http://en.wikipedia.org/wiki/Pedro_St._James_Castle) som det egentlig heter. Dette er den eldste eksisterende bygningen på Cayman Islands, lokalisert på sørkysten. Huset ble bygget i 1780 som hjem til engelskmannen William Eden. I 1831 fungerte det som samlingssted for den første valgte parlamentet for Cayman Islands. Bygningen har siden blitt kjent som fødestedet for demokratiet på Cayman Islands, slik Eidsvoll var for Norge i sin tid. Fire år senere, 1835, ble loven om avskaffelse av slaveriet opplest her. Når turismen begynte å blomstre på 1900-tallet så en tidligere amerikansk pilot sitt snitt til å kjøpe opp Pedro St. James og rev ned øverste etasje og bygde taket om til et borg og annonserte borgen som en ekte sjørøverborg til turister. Etter at han døde tragisk i en flyulykke kjøpte Cayman Island eiendommen, og fra å ligge i full ruin på 1970-tallet har de nå brukt over US$6mill på å restaurere bygningen og området rundt. Som en interesant kuriositet kan jeg også nevne at syvende generasjon oldebarn av William Eden i dag er guide på området og han som viste oss rundt.

Pedro St. James

Pedro St. James kan absolutt anbefales å besøke om man noen gang er på Grand Cayman og får enn innføring i Cayman Islands historie.

Desverre var det satt revelje ekstra tidlig neste dag, da vi hadde booket oss inn på ubåttur kl 08:30. Her var det om å gjøre å få presset mest mulig inn på minst mulig tid, og dette passet akkurat inn i skjema før vi må komme oss til flyplassen. Dykket var så som så. Det var ikke så mye jeg ikke har sett før, og alt virket veldig strømlinjeformet og etter manus der ubåten med sitteplasser til ca 40 dykket ned til ca 105 fot (32m). Hukket av og been there done that.

Atlantis Submarine

Innsiden av sardinboksen...

Neste stopp er Cuba. Vi gleder oss stort og forventingene til alle kontrastene vi har sett på film og lest om er høye. Cayman Islands derimot, er noe jeg ikke ser behov for å besøke igjen med det første. Mye av øya er tilbakelagt og prisene er høye.

Vi har brukt “den store kloke boken” for Jamaica (Lonely Planet) og den sier at det er i nord eller vest ‘det skjer ting’. Lest mellom linjene vil det si at det er der turistene er og turisttingene skjer. Det prøver vi å unngå når det er mulig. Her skal Jamaica oppleves på mest autentisk måte, så vi har pekt ut nord-øst og Port Antonio som destinasjon. Området er fortsatt ganske uberørt av “masseturismen” og du finner ingen store resorts her slik man gjør i bl.a. Negril i vest og Montego Bay i nord(-vest).

Over Blue Mountains mot Port Antonio

Mens vi tar ut penger i minibanken og ser etter taxi på flyplassen i Kingston finner vi Mike (eller han finner oss er nok mer riktig å si), som etter litt forhandlinger kan kjøre oss de 10-12 milene fra Kingston til Port Antonio over Blue Montains. Med guide-modusen slått på, forteller han gladelig om alt mulig vi ser i Kingston og langs veien, og det tar ikke mange minuttene før han stopper og sjekker opp en jente i veikanten med klar beskjed til undertegnede om å ringe henne for en date…

Det vi trodde skulle bli en rask tur ut av Kingston viser seg å bli en times tid med “turist-guiding”, finne billigst mulig bensin, samt hente kona og de tre ungene (!). Kan jo være greit å ha litt selskap på hjemveien; selv om det bare er 10-12 mil så tar det nestem tre timer på veier som kanskje aldri har sett vedlikehold før.. Flere nær-døden opplevelser senere ankommer vi Port Antonio uten et sted å bo. Vi bruker den store kloke og drar med oss sjåføren med familie inn i det ukjente, videre mot øst, mens vi prøver å finne et sted å bo. Til slutt ender vi opp med et hostel av det veldig enkle slaget, uten at det bryr meg og bjørn så mye. Lars er litt skeptisk, men det ordner seg når han får enerom mens jeg og Bjørn deler et rom.

Winnifred Beach

Vi starter den første fulle dagen på Jamaica med et morgenbad. Viser seg at vi har sjekket inn på et hostel ikke langt fra Winniefred Beach, en av veldig få strender som enda ikke er solgt til internasjonale resorts og hotellkejder.

Vi har også blitt kjent med en lokal fyr, Lennox. Han er en skikkelig go-to-guy, kanskje litt vel ivrig etter å være vår hjelpende hånd, men vi ser ham titt og ofte, og får tips og råd. Som han sier, “No worries Man. No Problem Man”.

- When are we there?
- Soon man, Yah Man!

I denne delen av Jamaica er alle bi treffer vennlige og vi møter jamaicas versjon av high five nesten over alt, dvs “bokse” knyttenevene mot hverandre og “welcome to Jamaica Man”, “No worries!”, “Yah Man”.

Blue Lagoon

Det viser seg også at vi har innlosjert oss ikke langt unna ‘Blue Lagoon’, lokasjon i filmen med samme navnm og gjennombruddsfilmen til Brooke Shields, samt villaen hvor delere av filmen Coctail med Tom Cruise ble spilt inn. På kartet i “store kloke” har vi også lokalisert Monkey Island (tenk dataspill), så da måtte jo denne øyen også besøkes. Desverre var det ingen aper her, så vi tok saken i egne hender:

Endelig en ape på Monkey Island

Vi fikk også i stand en snorkletur ved Monkey Island. Utgangspunktet for turen til Monkey Island var båt fra Blue Lagoon, så når vi var tilbake var det bading i den blå lagune. Det som er litt spesielt med Blue Lagoon, som er 55m på det dypeste, er at det er utløp av ferskvann på ca 40 meters dyp. Blandingen av saltvann og ferskvann gjør at man får et lite “lag” kaldere vann øverst før det blir varmt og deilig lengre ned.

Fornøyd med bading i Blue Lagoon

All aktiviteten gjør oss sultne så vi nærmest haiker noen minutter østover med en lokaltaxi til et område som heter Boston Bay. Boston er kjent for sin gode ‘jerk’. Jerk er ganske enkelt kjøtt, som oftest svin og kylling, marinert i en egen sterk ‘jerk-saus’ og det blir så grillet på store grillerm gjerne av det enkle slaget. Som tilbehør serveres gjerne søtpotet og noe de kaller Festival, en slags brød-pinne. Og det smakte utmerket, og med en lokal øl, Red Stripe, kunne vi ikke hatt det bedre.

Her klargjøres en porsjon jerk pork, hentet på grillen i bakgrunnen

Etter endt måltid var ikke jeg og B klare for å gi oss helt, mens Lars viste tegnt til å snart være klar for bingen, godt utslitt etter dagens strabaser. Vi forlater derfor Lars frivillig på hostellet og får haik med en lokal fyr og dama hans. Viser seg at bilen har store problemer med girkassa så det blir en tur i rykk og napp. Når fyren spør om det er greit for oss at han røyker svarer vi høffelig ja, men vi angret etter noen minutter når vi kjente hva slags røyk han har fyrt opp… Uten bilbelter og med hjertet i halsen flere ganger var det to herrer som ikke var så høye i hatten da vi “slapp ut” i Port Antonio.

Port Antonio var ingen turistifisert by og etter at vi trasket rundt litt og fant en lokal bar var det to glade gutter som fant ut at noen lokale fyrer spilte en veldig lokal jamaica variant av texas hold’em i et hjørne. Mulighet for å vinne et par slanter var vel tilstedet? Men etter et par timer måtte vi innse at vi var for dårlig i “jamaica texas” og var blitt loppet for en norsk hundrelapp eller to. Ikke den helt store krisen med andre ord og en moro opplevelse.

Prøver å lære meg "Jamaica Texas Hold'em"

Taxituren hjem var av den motsatt opplevelsen, fyren kjørte pent og rolig uten å ta noen farlige sjanser. Vi var raske med å spørre om han ville kjøre oss til Kingston neste dag og dette er jo Jamaica, så “No Problem Man”. Det skulle bli en behaglig tur til Kingston for enkelte, mens B sloss mot kraftig bilsyke hele veien, og måtte til slutt gi tapt kort tid før Kingston. I veikanten fant han “den stor telefonen” ved et tre og fikk avlevert en lengre “samtale”. VM i klein var konklusjonen.

Siste dag på Jamaica ble bl.a. benyttet til å besøke Bob Marleys gamle hjem, som er omgjort til museum. Her får vi en guidet tur og innblikk i hans korte men innholdsrike liv. Bob døde som kjent av kreft i 1981, bare 36 år, men selv på den korte tiden har han blitt et ikon for Jamaica og er deres store “sønn”.

Statue av Bob Marley på utsiden av huset hans i Kingston

Jamaica seiler opp sammen med Bequia som mine favoritteer sålangt av denne turen. Kanskje Cuba eller Cancun er bedre, vi får se.

Etter litt om og men finner vi oss et forholdsvis billig hotel i sentrum av St. Johns. St. Johns er en av mange havner i Karibien hvor Cruiseskip ankrer opp og turisme er en av hovedinntektene. Det merker vi daglig når horder av mennesker slippes i land fra nye skip som har fortøyd.

Kan ikke klage på stranda

Vår første fulle dag benytter vi til å stikke på stranden. Her blir det bading, soling og en halvtimes tid med vannjet-moro før vi etterhvert trakk oss litt tilbake i skyggen så vi ikke skulle bli alt for solbrente. Vi kom i prat med et norsk par, Thomas og Helene fra Moss, og avtalte felles middag på en bedre restaurant senere på kvelden. Det ble en fortreffelig aften og vi ønsker dem god tur videre til Barbados om et par dager.

En litt slimete opplevelse

Neste formiddag skulle tilbringes med rokker i Stingray City. Her tar guider oss med ut til en sanddyne hvor man snorkler med rokker og fisk. Noen av guidene dukker plutselig opp med mat i bøtter og da ble det plutselig mer liv, og alle som ville fikk mate rokkene, eller holde en rokk mens man ble tatt bilde av (som man selvfølgelig kunne kjøpe etterpå). Jeg fikk også tak i en liten blekksprut for å mate rokken med. I forsøket på å ta bilde av det samtidig så endte jeg opp med at rokken prøvde å sluke kameraet først før den skjønte at blekkspruten var maten. Rokken har ikke tenner men suger til seg mat, eller kamera i dette tilfellet

Etter Stingray City fikk vi en lokal herremann til å kjøre oss til sørsiden av øya så vi fikk oppleve litt mer av øya enn bare St. Johns. Her gjør vi litt lokal shopping og han tar oss også opp på et par høyder med en utrolig utsikt som dere kan se av panoramabildet over.

Neste stopp er Jamaica! Det blir nok en helt anderledes opplevelse og jeg gleder meg.

BlueWaterSailing - Storinnrykk jul og nyttår 2011/12

Da kan jeg heller legge ut noen flere bilder fra Barbados

Våt og full av sand

Mens ferja legger til kai i Bequia får jeg såvidt kontakt med Magnus (kamerat og en av kapteinene på seilbåten) på mobil. Dårlig linje og dårlig forklaring gjør at vi går litt på måfå bortover “mot høyre” som beskjeden lød. Et par oppringinger og beskjeder senere har vi gått så langt veien tar oss ved kaiområdet, deretter ned på utsiden av en restaurant på en smal “fortauskant” med vann som nærmeste nabo og dertil sjøsprut. For meg og Kjell var det helt greit, vi reiser med ryggsekk, mens Ella insisterer på å klare seg selv, istedet for å la oss bære baggene hennes (en med rullehjul). Resultatet er at hun drar rullebaggen bortover kanten og får den full av sand og litt våt blir den også.

Vi er nå endelig kommer fram til Fringpongi-baren hvor mannskapet sitter og sipper på sin, la oss si andre :-p, Piña Colada.

Velkomstgjengen og gjestene. Fra venstre: Bjørn Anders, Maja, Magnus, Christopher, Kjell, Ella og Karsten. Martin og Viviann mangler.

Gleden og klemmene blir store når vi tre, Ella, Kjell og meg, “plutselig” dukker opp langs vannkanten. Ny runde med Piña Colada blir bestillt og det ble ikke den siste…. Ella drar fram en Freia Firekløver og Freia Melkesjokolade og smilene blir større. Nå er vi klare for å feire jul! 25-30 grader på land og nesten like varmt krystallklart vann – dette blir en annerledes jul.

Maja og "Bob Christopher"

Jeg hilser også på Maja for første gang, hun ble med som femte og siste mannskap når de la ut fra Gran Canaria. For Ella blir det nye bekjentskap med samtlige, unntatt Bjørn Anders, som hun har kjent i over 14 år år.

Noen Piña Coladas senere tar vi oss til seilbåten som ligger på svai i bukta i Port Elisabeth, Bequia. Her finner vi senga som skal være bostedet vårt i seks dager, til neste kontigent nordmenn dukker opp i Barbados. Nå treffer vi også Viviann, og da er vi alle mann alle for noen dager.

Lille juleaften blir en fin fest og mye bading med nye bekjente. I god norsk tradisjon fyrer jeg opp ‘Grevinnen og Hovmesteren’ på laptopen når klokka runder 21. Alltid like morsom.

Vi våkner forholdsvis tidlig her i Karibien. Er litt kleint å klage, men sola står opp ganske tidlig og det blir fort alt for varmt å ligge og sove i båten. Etter litt frokost begir jeg, Magnus og Stefan oss ut på en øytur med innleid taxi. Den tar oss nesten over hele øya og vi får se en fin men rolig øy. Magnus seilte over Atlanterhavet tidlig på 90-tallet med familien og besøkte, da som nå, Bequia. Oppe på det Old Fort besøker vi gamle bekjente av Magnus, gutter han lekte med når han var her for nesten 20 år siden. Vi har ikke så god tid så det blir med en kort visitt, Magnus skal tilbake til Bequia etter nyttår så de får gjøre catchup da.

Bequia

Bequia by day

Seilbåter på svai i Bequia by night

Planen var opprinnelig å ha pinnekjøtt til middag juleaften. Viviann har tatt med seg 6 kg pinnekjøtt mens jeg har med meg masse kålrabistappe på pose. Jeg vet, ikke helt the real thing, men enkelt og greit og ikke så tungt å bære igjennom flere land i bagasjen. Planen var som sagt pinnekjøtt på juleaften, men vi har nå blitt invitert til strandfest av noen andre norske vi har truffet og beste oss for å utsette pinnekjøtt en dag og delta. Det ble en bra julefeiring med 15 mannskap og besøk fra 15 norske båter.

Min første julefeiring uten familien, snø & kulde. Litt merkelig egentlig.

1. juledag tar vi det litt roligere. Svømmer og slapper av, og innimellom gjør klart til pinnekjøttmiddag. Etterhvert som pinnekjøttet begynner å bli ferdig og lukten av pinnekjøtt legger seg over hele båten er det en sulten gjeng som setter seg til bords. Alle er enige om at det var en utmerket ide å lage norsk julemat og størst kudos går til Viviann som har fått med seg alt kjøttet igjennom flere land. Det smaker fortreffelig.

Pinnekjøtt 1.juledage - Fra venstre: Bjørn Anders, Viviann, Christopher og Karsten

2. juledag er avreisedag. Denne ettermiddag setter vi seil for Barbados, ca 20 timer fra Bequia, hvor vi tre dager senere tar imot en ny gruppe fra Norge som skal feire nyttår med oss på Barbados. Etter frokost informerer Magnus og Martin om klargjøring av båt, oppvasking, og alt annet som må gjøres før avreise. Mye å gjøre etter at båten har vært tilholdssted for ni i flere dager og utstyrskontrollen har sklidd litt ut osv.

Siden vi er så mange på båten lages det rotasjonsvakter på to timer. For undertegnede ble det heller en litt klein overfart, hvor jeg til slutt finner ut at det er bedre å snakke i den kjempestore telefonen (havet) en gang enn å sitte kjempkvalm og slite. Det hjelper en del, og er sikkert min egen feil (fester og lite søvn??). Pleier sjeldent å bli sjøsyk. Det hjelper heller ikke at det er nesten umulig å få sove i båten pga høy fuktighet og varme, men finner meg en posisjon på sofaen nede i båten som av og til får litt bris ned fra luka hvor jeg får noen minutter med søvn fra tid til annen…

Jeg har avtalt å møte Kjell-Erik ved hotellet. Kjell-Erik bor og studerer i Canada for tiden og har flydd til St. Vincent, via Barbados hvor han har vært et par dager, før han møter oss. Kjell var med på Armatura Borealis når de la ut fra Sørlandet i sommer og kjenner begge kapteinene, noen av mannskapet og flere av oss som flyr ned for å feire jul og nyttår i Karibien.

Når vi kommer ut av taxien ved hotellet kommer Kjell-Erik tuslende ut fra bar/restaurant akkurat passe rolig i god karibisk stil. No worries liksom
Vi fikser det til slik at vi får en ekstra seng på rommet og deler rommet vi har bestill på alle tre. Billig og greit.

God Jul!

Vi bruker litt tid på å “installere” oss på hotellet og etter tips Kjell fikk i i løpet av dagen ved restaurantbaren tusler vi langs stranden mot en bedre restaurant. Der spiser vi en bedre middag med god drikke og litt dessert før vi går tilbake til hotellet.
Når vi kommer fram bestemmer vi oss for at det er på tide med et nattbad, og før noen får svart på om de er blyge eller ei er vi gutta på vei ut i vannet splitter nakne mens Ella kommer etter etter hvert i trusa. Et forfriskende bad før vi tar kvelden. Planen i morgen er å gå opp til toppen av den aktive vulkanen nord på øya, La Soufriere (1233moh).

Morgenen starter med morgenbad og der får vi det for oss at vi skal svømme ut til noen klipper et lite stykke ute i havet. Som sagt så gjort. Dårlig ide kan en si i etterkant. Mens jeg prøver å klatre opp på disse klippene klarer jeg selvfølgelig å tråkke på en stor kråkebolle jeg ikke ser, med det resultat at jeg har 8-10 eller flere kråkebollepigger i storetåa og i foten. Absolutt ikke godt. Svømmeturen tilbake går tålig greit, jeg tråkker jo ikke på foten. Fra respesjonen får jeg råd om å putte foten i eddik så vil giften nøytraliseres og piggene vil komme ut av seg selv etter hvert. Og jeg som hadde planlagt å gå opp til vulkanen. Men etter en time i eddik, et par forsøk på å plukke ut piggene klarer jeg å gå sånn nogenlunde på foten når jeg har på meg sko, og bestemmer meg for å bli med på turen, to timer etter hendelsen. Sansynligvis ikke det lureste en kunne gjøre, men ville jo ikke gå glipp av det. Så da legger vi ut på tur, jeg med kråkebollepigger i foten, Kjell-Erik med “gymsokker” av noen surfesko og en forkjølet Ella. Vi tar lokaltaxi til Georgetown hvor vi haiker videre til nordsiden av Georgetown hvor vi tar fatt på turen.

Kråkefot? 8-15 kråkebollepigger i foten...

"Sykesøster" Ella prøver å redde foten

Gåturen opp til starten av fjellsiden viser seg å være mye lengre enn forklart, men heldigvis kommer det en bil som stopper og spør om vi vil sitte på opp til fjellsiden, noe vi svarer positivt til. Vi ser nå at det blir en lang tur nedover igjen, men vi er ved godt mot.

Fortsatt ved godt mot...

Turen til topps tok litt under to timer og gikk fra fint vær og mye skog til lav vegetasjon, vind og regn, og desverre, på toppen var det veldig tåkete, så vi så ikke særlig mye ned i selve vulkanen. Men vi nådde målet, selv om jeg flere ganger sendte ut noen sterke gloser når jeg tråkket litt forkjært i forhold til piggene i foten.

Tåkete og kaldt på toppen, ingen sikt ned i vulkanen denne dagen desverre

Nedover gikk litt raskere, og den siste biten hvor vi var blitt kjørt opp ble nå til en joggetur etter litt pisking og oppfordring fra Ella sin side. Resten av dagen går med til avslapping ved bassenget og baren, samt middag og kveldsbad. Kingstown har ikke så veldig mye å by på, og vi ønsket også å komme oss tidlig til Bequia i morgen for å møte resten av folket som vi skal feire jul med.

Alle "biler" er en "taxi" Haiker bak på lasteplanet til en lokal lastebil

Lille juleaften hiver vi oss i en taxi som tar oss til ferjekaia. Vi vet vi er for sent ute når vi ankommer litt over kl 12 og at neste bår går kl 13:30. Men det er mange båter på kaia og taxisjåføren sjekker for oss og det viser seg at en av ferjene er veldig forsinket så vi får hevet oss med i siste liten. Ferja er ikke akkurat danskebåten, men hvem bryr seg når turen tar en time og det er en egen liten bar som selger Rum & Coke

På vei til Bequia...

"Bob" speider etter Armatura Borealis

Flighten til San Juan var først kl 21:30 så vi hadde nesten en hel dag tilgjengelig som vi tok i Fort Lauderdale, siden vi skulle reise derfra. Nå var det riktig nok søndag, men det lille vi opplevde av byen ved å kjøre rundt og gå i handlegata var ikke mye å skrive hjem om. Det er sikkert museum og andre aktiviteter å utforske her, men vi holdt oss mest i handlegata etter hvert. Der var det også The Cheesecake Factory, og siden vi hadde gått forbi et par i Miami fant vi ut at vi skulle unne oss litt kake. Jeg bestilte en Carrot Cheese cake, mens Ella gikk all inn på et sjokoladekakestykke, tre etasjer høyt. Denne kaken ble _nesten_ spist opp, men det var fortsatt litt igjen etter hennes tredje forsøk på å spise den opp.

Carrot Cheese Cake @ The Cheesecake Factory

Touchdown Puerto Rico! Vi landet i San Juan rett over midnatt, så det bar rett på hotellet. Etter frokost diskuterte litt med resepsjonistdama rundt hva vi kunne gjøre i San Juan. Mens vi veide alternativene dukket det opp en lokal guide som skulle hente to jenter på vår alder. Resepsjonisten anbefalte oss på det sterkeste å hive oss med på turen ut i regnskogen, El Yunque National Rainforest. Som sagt så gjort. Skal vise seg at spontanavgjørelsen var både riktig og moro, riktig fordi det neste dag skulle regne masse og det var også en bra tur i El Yunque.

Kan jeg bade?

Klart jeg kan bade

Denne guiden tar oss med til mindre “turistifiserte” steder i El Yunque, og vi får badet under fossefall og i naturlige utformede sklier i elveleiet. Great fun.

Naturlig "vannsklie" formet av vannet med tiden

Vi bor i Condado, et “finere” strøk utenfor San Juan. Senere denne dagen bestemte vi oss for å gå til San Juan siden det bare skulle være ca 20 minutters gåtur i følge en lokal dame. Det må være med bil, for det tok oss ca 70 minutter. Uansett greit med litt mosjon, ikke vært mye av det på turen. Vi går litt rundt i byen før vi bruker litt tid på å lokalisere El Jubarito, en restaurant vi var blitt anbefalt av kona til guiden vår. Til god mat må det god drikke til og vi fikk vår egen mugge med rumpunsj Vi følte oss ikke helt ferdig så vi svingte oppom “nabobaren” for en Mojito. Bartenderen er veldig hyggelig og mulig en smule “høy”, men det stoppet ham ikke fra å gjøre jobben sin Vi avlsutter kvelden med et par drinker tilbake i Cordado hvor vi blir kjent med noen lokale og blir med på nachspiel i en mindre bar i området. Hva kan man si, folk er generelt hyggelig her i Karibien.

Bacardi-logoen

Tirsdag besøkte vi Bacardi Run Factory hvor det var guidet tur og et par gratis smaksprøver med de Bacarditypene du ønsket.

Neste års juletre?

Etter Bacardi var det tur for sightseing i San Juan, med El Morro fortet ytterst mot havet som hovedattraksjon. El Morro fortet sies å være det eldste fortet i ‘The New World’ og deler av den 140-fot høye muren dateres tilbake til 1539. El Morro ble UNESCO World Heritage site i 1983.

El Morro Fort @ San Juan

Nå nærmer det seg jul og det er ikke lenge til vi skal møte seilerne i Bequia lille juleaften. Gleder meg.

Next stop St. Vincent og Grenadinene, og deretter øya Bequia som er en del av St. Vincent og Grenadinene.

Jeg ankom Miami Beach rett før kl 22 og da var det meste av dagen forsvunnet i reising. Jeg plukket opp Ella utenfor hotellet for en liten crusing nedover Ocean Drive med taket nede. Ingen snø, ingen kulde, kun varme, bris og utsikt å nyte, med strand, palmer og art deco hoteller.

Fredag var satt av til shopping, og vi plottet inn Sawgrass Mill Mall på GPSen, etter tips fra Lars. Det skal være et av de større shoppingmallene i Florida, og det var det. Det ligger opp mot Fort Lauderdale, så for min del var det jo nesten fram og tilbake og like langt i løpet av et døgn.. men hva gjør det.. er jo på ferie. Og når det også er moro å kjøre Mustang så turen gikk radig unna på egne express lanes et stykke av veien.

På Sawgrass Mill Mall var vi nærmest hele dagen til det ble mørkt, og når vi satt oss i bilen for å returnere til Miami hadde jeg rett og slett out-shoppet Ella, og vi skulle begge oppleve at vi endte opp med for myebaggasje ved neste innsjekking og måtte sjekke inn en ekstra bag. Vi avsluttet dagen på en Cubansk resturant i downtown Miami, med god “lokal” mat og cubansk øl.

Cubansk øl

Da vi kom hjem til hotellet var det fortsatt litt liv igjen i meg, mens Ella følte for å legge seg. Jeg tok derfor en liten tur ut alene og gikk nedover Ocean Drive til jeg fant en mer lokal bar og satt der meg ned og pratet og skålte litt med “de lokale” en stund før jeg fant ut at jeg skulle vende hjem. På veien kom ideen med et nattbad, noe som var veldig deilig, men glemte jo helt at jeg ikke hadde håndle, så det ble en våt gåtur hjem.

Siden vi hadde bil måtte vi jo utnytte det og lørdag var planen å kjøre litt rundt, bl.a. til en alligator farm og se litt av Everglades-området. På veien skulle jeg finne et par kamera-sjapper og sjekke prisen på et par kameraer. Jeg trengte et eller to nye kameraer. Det “gode gamle” Ixus 80 var på tide å erstatte. Siden jeg skulle til Karibien var et vanntett kamera og et litt bedre for alle andre bilder på lista, men jeg så ikke etter et full-size speilrefleks. Jeg hadde noen dager før i Oslo reseachet meg fram til Sony DSC-TX10 som vanntett og Sony NEX-5N til “bedre” bilder. Har fra før prøvd Panasonic sitt nyeste vanntette uten at jeg var fornøyd. Flere besøk på kjøpesenter og diverse de-tours så fant vi ut at det ble for sent å rekke alt for mye av Everglades og Alligator Farm, så vi kjørte en god stund på ‘måfå’ og så litt av hvordan amerikanerne bodde i florida. Det kan også legges til historien at Sony NEX-5N ikke var å oppdrive i Florida-området, og det vanntette TX10 var billigst “midt i” Miami Beach. Heldigvis for meg så hadde jeg ikke kjøpt det før jeg fant det i Miami Beach. Endelig hadde jeg et kamera å erstatte mitt gamle “party-kamera” fra 2008 (Ixus 80).

Kvelden fikk Ella ansvaret for da hun begynte å prate om Topp-10 klubber i Miami og hvor venninnene hennes hadde vært i mai.. Hun googlet litt og fikk opp en liste og vi kom fram til et par klubber, Dream og LIV, som kunne være bra. Vi reiste først til Dream, men det var Hip Hop kveld, og hvor enn mye morsomt det kunne være å se Ella på høye stilletter og “digge” Hip Hop så ble det nedstempt 1-1 :p
Vi tok derfor drosje videre til LIv som lå i 44th St og kom fram til en kø som ikke var en kø. Her var det trynefaktor og antall damer man kunne “skaffe stedet” som var tingen. Stod ved siden av en som skrøt at han alene hadde med seg fire damer. Så ikke ut til å imponere vaktene… Så da var det jo bra at Ella hadde mitt vakre ansikt så vi kom inn… (var vel sikkert den andre veien rundt, samt at vi var forholdsvis bra kledd og lite bedugget). Men billig var det ikke. US$120 totalt. Senere fikk vi vite at damer generelt kom inn gratis.. Men stedet var bra, men det var ikke de billigste drinkene akkurat… vi snakker mer norske nivåer, men så var det også et populært sted og er man på ferie er man på ferie…

Søndag (18/12) bærer det til Puerto Rico…

Siden sist har det blitt klart at en tredje kamerat, Lars, dukker opp og blir med på rundtur. Så først reiser jeg (foreløpig) alene (1-4) mellom Fort Lauderdale og Bequia, før jeg treffer seilegutta. Lars og Bjørn inkludert flere andre kjentfolk dukker opp på Barbados, og når nyttårsfeiringen har forlatt kroppen en gang utpå 2. nyttårsdag flyr når Bjørn, Lars og meg selv vider (5-12).

Turen er hovedsaklig lagt opp med to hele dager på hvert sted og så har vi reisedager imellom. Vi har innvilget oss en ekstra dag på Cuba på bekostning av en dag på Cayman Island. Ellers så vet jeg ikke helt når vi seiler fra Bequia (4) til Barbados, så nøyaktig antall dager på Bequia, under seiling og på Barbados vet jeg ikke.

Reiseruta er klar

Reiseruta blir som følger:

1. Fort Lauderdale / Miami
2. San Juan / Puerto Rico
3. St. Vincent & Grenadinene
4. Bequia
5. Seiler til Barbados
6. Antigua
7. Kingston / Jamaica
8. Grand Cayman / Cayman Island
9. Havanna / Cuba
10. Cancun, Mexico
11. Nassau / Bahamas
12. Fort Lauderdale, deretter tilbake til vinteren i Oslo

Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg!

Bytter ut vinter og kulde med sommerv’r og varmt i vannet og setter kursen mot Karibien for nye eventyr, jul- og nyttårsfeiring. Det har seg slik at flere kamerater la ut på verdensomseiling 1.august i år, og etter å ha seilt ned kysten av Europa setter de straks kursen over Atlanterhavet mot Karibien. Det ble avklart lang tid i forveien at de skal feire jul og nyttår der. Flere familiemedlemmer og venner av gutta  setter derfor kursen mot Karibien for å besøke dem/feire jul&nyttår. Inkludert meg.

Har fortsatt litt ferie til gode samt avspassering, så fant ut at jeg like gjerne gjør et lite eventyr ut av det og reiser fra alt julestyret her hjemme. Fly fra Europa direkte til Karibien var dyre greier, så jeg reiser via USA, og siden jeg har vært i New York før, så tar jeg et par dager i Fort Lauderdale, Florida. Derfra er det også billige billetter til flere Karibiske øyer  Billetter for halve reisen er altså bestilt, ESTA er fylt ut (elektronisk søking for innreise i USA) og jeg begynner virkelig å glede meg til tur.

Foreløpig reiserute

Først går turen til Fort Lauderdale (1), Florida, via Munchen og Charlotte, NC. Skulle vise seg å ikke være så lett å finne direkte eller kun en mellomlanding til Florida for en grei penge. Etter et par dager i Florida er det videre til Puerto Rico (2) og gode tre dager dager, før jeg får to overnattinger på St. Vincent og Grenadinene (3). Derfra er planen å ta båt over til Bequia (4), den største øya i Grenadinene. Her møter jeg (forhåpentligvis) gutta boys og feirer jul her. Deretter setter alle kurs mot Barbados (5) og nyttårsfeiring.

Etter nyttår er planene vage og få (6). Bjørn, som jeg har hatt flere turer med de siste årene kommer over til nyttårsfeiringen, så vi har snakket litt om at vi bør få med oss Cuba og Jamaica. Jeg har ihvertfall satt av gode tre uker til videre eventyr i det karibiske hav. Hva som skjer og hvor det skjer vil tiden vise. Det eneste sikre er at jeg må være tilbake i Fort Lauderdale søndag formiddage den 22.januar senest for å rekke flyet hjem.

Så får jeg bare håpe at jeg får med meg Cuba og Jamaica, og at onkel Sam vil slippe meg inn igjen med kubansk stempel i passet.. you’ll newer know.

Jeg avslutter med en link til seileguttas hjemmeside – BlueWaterSailing.no. Er verdt et besøk.